KIRKEROM OG SOVEROM

Av Torgny Amdam

Are Mokkelbost og Tony Wilson har fått folk til å danse til Morton Feldman og György Ligeti. DJ- og konsertkvelden de har satt sammen under Ultima, kaller de «musikalsk fattigmannselitisme av det dystre slaget».

Jeg møter Are Mokkelbost i East Village i New York hvor han for tiden bor. Som de foreløpig eneste frokostgjestene på kafé Brama kan vi prate uforstyrret om Dausteg og høstens kanskje mest uventede musikalske happening i Oslo. Mokkelbost forteller om skarp kjemi med sin Dausteg-partner Tony Wilson:

– Da jeg møtte Tony, fant vi fort ut at vi hadde en rekke felles referanser innenfor den eksperimentelle siden av tidlig elektronisk musikk, hip hop, metall, samtidsmusikk og frijazz. Vi holdt en lyttekveld og oppdaget at vi hadde latterlig like preferanser i musikk i et bredt spekter av sjangere. Vi plukket nesten konsekvent frem de samme sporene fra de samme skivene. Vi tenkte: hvorfor ikke fortsette å spille låter for hverandre, men ute blant folk?

 

PRAGMATISK AVANTGARDE

– Men hva mener dere med «musikalsk fattigmannselitisme av det dystre slaget»?

– Mye av den musikken vi interesserer oss for, er laget med få midler og høy ambisjon. Første gang en person klarer å lage musikk alene, oppstår det ofte en enorm tro på musikk som kommunikasjon og en stor tillit til verktøyet man råder over, for eksempel en trommemaskin, laptop eller gitar.

– Med hjemmestudioets inntog kan alle som vil potensielt få rådighet over det klassiske orkesteret?

– Ja, og det brukes. Metalintroer er ett eksempel. Der kombineres orkestermusikk med gitarer, synth og vokal, for så og klippes sammen med opptak fra filmer eller lignende. Det samme skjer innenfor hip hop.

 

Nordmannen Mokkelbost er billedkunstner og musiker i prosjekter som KILLL, Single Unit og ARM, mens britisk-jamaicanske Wilson har bakgrunn fra Londons bruktplatebutikker, musikkjournalistikk og booking. Som enmanns-DJ opplevde Mokkelbost både spyttklyser og flyvende rødvin. Men da den mer rutinerte DJen Wilson ble med bak platespillerne,  var det noe som løsnet.

– Da vi spilte på Klubbøya i fjor, dansa folk til Scelsi, Feldman og Ligeti! Det er interessant når den klassiske avantgarden blir tatt ned på et funksjonelt og pragmatisk dansegulvnivå. Eller omvendt, at man skaper en inngang til abstrakt musikk. Som å lure et barn til å spise spinat ved å servere spinaten sammen med annen mat barnet liker.

– Hva er det som avgjør hvilke plater dere tar med?

– Vi har alltid et tema vi tar utgangspunkt i, et sted vi starter samtalen. Vi har hatt undertitler på kveldene som for eksempel Low Frequency, Dub Extended og Music for Children. Men det er like viktig å bryte med oppskriften via magefølelsen og slenge inn noe på impuls. Om det er noe konstant i Dausteg så må det være vår anti-puritanisme – både musikalsk og konseptuelt.

 

DØD OVER DEATHSTEP

I begynnelsen gikk duoen under det ganske så catchy og salgbare navnet Deathstep. Å skifte navn til Dausteg kan vel sies å være en slags negativ markedsføringsstrategi?

             – Med Deathstep-navnet fikk vi raskt en del oppmerksomhet i step-scenen. En scene jeg visste lite om, men som jeg merket helt klart at var ensporet. Koblingen mellom death metal og dubstep virket tydeligvis sexy, og folk så ikke at spillelistene fortalte en mer sammensatt historie. Vi kunne sikkert ha melket denne fascinasjonen, men da ville jo alle blitt skuffet til slutt.

– Hva med sosiologiske og ideologiske forhold som er så avgjørende for all musikk? Hender det at dere tar utgangspunkt i dette?

– Absolutt. Den eksperimenterende grunnholdningen du nevnte har også funnet sin vei til høyrevridd svartmetall fra Ukraina og kvinnefiendtlig sørstatshiphop fra Texas.  Folk forventer ikke at en svart mann spiller musikk laget av nazister eller at et langhåra bleikansikt spiller hip hop. Mange flørter overflatisk med det politisk ukorrekte for tiden. Men vi liker musikken, og det kommer først. Det er noe grunnleggende sympatisk når folk med ekstreme holdninger allikevel tyr til abstrakt musikk for å uttrykke seg. Det ligger et ønske om kommunikasjon i det. Det å lytte til musikken er på ingen måte en aksept av ideologien, man plukker det man liker ut i fra egne behov. Det å skulle si nei til noen typer musikk, det er ekstremt.

– Visse typer musikk er fortsatt tabubelagt?

– Det virker sånn. Dette får meg til å tenke på venstresidens kritikk av Jacob Holdt sin fotografiske portrettering av Ku Klux Klan familier i de siste årene. Han har en lik innstilling til alle han portretterer fra både skyggesiden og solsiden i USA. Fotografiet har gitt ham tilgang til mennesker overalt, og det er det egentlige målet. Men av en eller annen grunn går grensen ved at han fremstiller Ku Klux Klan som mennesker. Han prøver å vise hvorfor de velger KKK, at det er et opprør og et verktøy for å overleve misbruk og fattigdom, og at det i stor grad handler om identitet, symboler og teater.

– Apropos foto, hva er koplingen til Peter Bestes utstilling på Oslo Kunstforening?

– Han er en annen fotograf som har dokumentert ekstreme miljøer, slik som norsk svartmetall og amerikansk sørstatshiphop. På grunn av de beslektede temaene kom ideen om å gjøre en Dausteg-kveld under Ultima.

 

HJERTEBARN I KIRKEN

Dausteg har håndplukket artister for Ultima, artister de mener utvider sine respektive sjangere gjennom komposisjon på soverommet. Når jeg dreier samtalen over på kurateringen, blir Mokkelbost ivrig i både kjeft og blikk:

– Ta Mick Barr. Folk blir enten forbanna eller forført når han spiller. Han er et unikum av en selvlært gitarist som komponerer alt fra gitareposer på over 40 minutter til hyperkomprimerte komposisjoner. Alt er memorisert og dermed komponert musikk, men samtidig kan han ikke lese noter. Slik blir han talende for en tendens i musikkverdenen i dag: den musikalske hjemmesnekkeren som har et naturlig forhold til både avantgarden og helt andre sjangere, i hans tilfelle metall.

Et annet innslag vi har god grunn til å se frem til er Mount Kimbie; to kids fra England som lager instrumentell hip hop.

– Dette er Tonys hjertebarn. Det er tilgjengelig og melodiøst, men like fullt utfordrende, og slik illustrerer de hvordan mange unge hiphopere henvender seg mot et bredt publikum med et utradisjonelt lydbilde, forklarer Mokkelbost.

Det norske hip hop-kollektivet Tri-Function Million skal også bidra med sin skrudde nattmannsrap. Denne gjengen har laget dyster hip hop i ulike konstellasjoner i en årrekke, samtidig som de har dyrket frem egne hybrider av black metal og støymusikk. TFM skal sette sammen en unik konsert som viser spennet i kollektivet.

– Til slutt, hva kan vi forvente oss fra Dausteg i Jacobskirken?

– En ting er at vi bare vil høre denne musikken spilt gjennom en godt PA, høyt nok og med fysisk bass. Jakobskirken blir en klangboks. Vi vil gi hverandre og andre tilgang til musikken vi liker og lede oppmerksomheten mot dimensjoner som ikke handler om sjangere og historikk, men musikken i seg selv.

New York, April 2009.